Frygere

Frygere var en indoeuropeisk folk i oldtiden i Anatolia i dagens Tyrkia best waterproof dry bag, som opprinnelig fra sørlige Balkan; i henhold til den greske historikeren Herodot var de først kjent som brygere (eller brigere, gresk bρύγοι eller bρίγες) som ble endret til frygere etter deres endelige utvandring til Anatolia (Lilleasia) via Hellespont (Dardanellene).

Fra en begynnelse som stammefolk i landsbyer oppsto staten Frygia (gresk: Φρυγία, latin: Phrygia) på 700-tallet f.Kr. med hovedstad i Gordion, rundt 70–80 km sørvest av dagens hovedstad Ankara i Tyrkia. I løpet av denne perioden utvidet frygerne sitt rike østover og inn i kongedømmet Urartu, etterkommerne av hurrittere, en tidligere rival av hettittene. Deretter ble det frygiske kongedømmet en gang rundt 690 f.Kr. invadert av kimmeriere, et indoeuropeisk rytterfolk som i henhold til Herodot kom fra området nord for Kaukasus, som herjet og ødela Gordion. Deretter ble landet kortvarig erobret av nabolandet Lydia før det ble overtatt av det persiske rike ved Kyros den store og riket til Aleksander den store og hans hellenistiske etterfølgere. Det ble til sist overtatt av Attaliddynastiet i Pergamon før det til sist ble en del av Romerriket. Den siste dokumentert benevnelsen av språket frygisk var på 400-tallet e.Kr. og det var antagelig gått helt ut av bruk før 600-tallet e.Kr.

Det var den «Store Mor», gudinnen Kybele (som grekerne og romerne kjente henne) som opprinnelig ble dyrket i fjellene i Frygia hvor hun var kjent som «Fjellmoderen» (se også artikkel Modergudinne). I Kybeles frygiske form bar hun en lang kjole med belte, en polos (høy, sylindrisk hårfrisyre) og et slør som dekket hele kroppen. Den senere versjonen av Kybele ble etablert av en elev av Feidias, skulptøren Agorakritos, og ble det bildet som i utstrakt grad ble benyttet av Kybeles økende gruppe av tilhengere, både i verden rundt Egeerhavet og i Roma. Det viser hennes menneskelighet samtidig som hun er opphøyet, hennes hånd hviler på en sittende løve og den andre hånden holder en tympanon, en pauke, det vil si en rundt rammetromme.

Frygerne dyrket også guden Sabazios, en himmel- og fadergud som ble avbildet sittende på hesteryggen. Selv om grekerne identifiserte ham med Zevs, var alle framstillinger av ham, selv i romersk tid, vist sittende på en hest. Hans konflikter med den stedegne modergudinnen hvis skapninger var måneoksen og dens legende kan bli forstått ved den måten som Sabazios’ hest plasserer den ene hoven på oksens hode, slik som det kan blitt studert på en romersk relieff ved Museum of Fine Arts i Boston.

Frygia utviklet en avansert bronsealderkultur. De tidligste tradisjoner for gresk musikk er avledet fra Frygia, overført via greske kolonier i Anatolia, og inkluderte frygisk skala, noe som er betraktet som krigslignende skala i antikkens greske musikk. Frygiske Midas, kongen som gjorde til gull alt han berørte, ble i henhold til den populære myten opplært i musikk av selveste Orfeus. En annen musikalsk nyvinning som kom fra Frygia var aulos, et treblåseinstrument med to rør. Marsyas, satyren som etter sigende først gjorde musikkinstrumentet ved å benytte uthulte hjortetakker, var en frygisk tilhenger av Kybele. Han konkurrerte uklokt i musikk med den olympiske guden Apollon og tapte til sist. Apollon flådde deretter Marsyas levende og hengte provoserende hans skinn opp på Kybeles eget hellige tre, ei furu sweater shaver.

Mens en del forskere betrakter frygerne som en del av en større trakisk-frygisk-gruppe, har andre lingvister avvist denne hypotesen etter som trakisk (og således dakisk-trakisk) synes å tilhøre kentumspråk, den gren av de indoeuropeiske språk som ble skilt ut ved delningen med satemspråkene. Gruppen innbefatter germansk, keltisk, hellensk (gresk), italiske og tokariske språk. Av alle de indoeuropeiske språkene synes det som om frykisk har størst likheter med gresk, noe som tyder på at de to språkene tilhørte den samme dialektiske undergruppen av tidlig indoeuropeisk. Selv om frygerne benyttet seg av fønikisk alfabet har kun noen få dusin inskripsjoner på frygisk blitt funnet, hovedsakelig på gravskrifter, og mye om det som er antatt å være kjent om Frygia er således annenhånds informasjon fra greske kilder.

Frygia beholdt en adskilt kulturell identitet. Klassisk gresk ikonografi identifiserte trojanske Paris som en ikkegreker ved hans frygiske lue, noe som også ble båret av den persiske lys- og frelserguden Mithra, som ble videreutviklet av romerne i Mithras-kulten. Denne hodekledningen, frygisk lue har overlevd i moderne billedbruk som «frihetsluen» til amerikanske og franske revolusjonære på slutten av 1700-tallet.

Navnet på den tidligste kjente mytiske konge var Nannakos (eller Annakos). Denne kongen bodde ved Ikoniom, romersk Iconium, dagens navn Konya, den mest østlige byen til kongedømmet Frygia på denne tiden; og etter hans død ved den legendariske høye alder av 300 år, ble landet oversvømmet av en stor oversvømmelse, som var blitt sådd ved et gammelt orakel. Den neste kongen som er nevnt i antikke kilder ble kalt for Manis eller Masdes. I henhold til Plutark, ble store dåder og bedrifter etter ham kalt for «maniske» i Frygia. Deretter synes det som om kongedømmet Frygia i greske kilder (som er hovedkilden) ble mer fragmentert blant ulike konger. En av disse kongene var Tantalos (som kanskje var den historiske utgangspunktet for en figur av samme navn, Tantalos, i gresk mytologi) som styrte over den nordvestlige delen av Frygia ved fjellet Sipylos. Tantalos ble straffet i evig tid i Tartaros, en del av Hades, for at han drepte sin sønn Pelops og vanhellig ofret ham til gudene, en referanse til opphevelsen av menneskeofring. Tantalos ble også falskt anklaget for å stjele fra lotteriene han selv hadde oppfunnet. I den mytiske tidsalder før den trojanske krig, i løpet av en mellomperiode, ble den frygiske bonden Gordios eller Gordias konge som oppfyllelse av en orakelspådom. De kongeløse frygerne hadde vendt seg til Sabazios’ orakel i Telmessos i Lykia for å få råd, den gang en del av Frygia, senere en del av Galatia. De ble beordret av orakelet til å anerkjenne som deres konge den første mannen som red opp til gudens tempel i en vogn. Denne mannen var bonden Gordias som da dedikerte oksekjerra til tempelet, og knyttet den fast med en knute, den såkalte gordiske knuten. Gordias grunnla en ny hovedstad ved Gordion (som knuten fikk navn etter) i den vestlige delen av Anatolia, og som lå ved den gamle handelsvegen som gikk gjennom hjertet av Anatolia og som siden ble Dareios I av Persias «kongeveg» fra Pessinus til Ankara, og som ikke lå langt fra elven Sakarya.

Senere mytiske konger av Frygia ble alternativt navngitt Gordias og Midas. Mytene som omga den første Midas knyttet ham til en mytologisk fortelling om den frygiske helten Attis. Denne uklare Midas-figuren bodde i Pessinus og forsøkte å gifte sin datter til den unge Attis til tross for motstanden til hans mor Kybele og hans elsker, den androgyne Agdistis, betraktet som en guddom av frygerne og som en daimon av grekerne. Da Agdistis og/eller Kybele dukket opp, kastet de galskap på alle som deltok på bryllupsfesten. Midas skal ha omkommet i det påfølgende kaos.

Den berømte kong Midas var sønn av den gode kong Gordias nevnt ovenfor. Han er assosiert med Silenos og andre satyrer, og ikke minst med guden Dionysos som belønnet ham med ønsket (og forbannelsen) om at alt han tok på skulle bli til gull. Det fortelles at Midas kom fra Trakia, fulgt av en gruppe av sitt folk, og hadde reist til Anatolia for å vaske bort forbannelsen av «gullberøring» i elven Paktolos (dagens tyrkiske Sart Çayı). Etter å ha vasket bort gullet i elvens sand, ble Midas adoptert av den barnløse Gordias og tatt under beskyttelsen av gudinnen Kybele.

I henhold til Homers Iliaden var frygerne allierte av Troja under den trojanske krig. Frygia i Iliaden synes å være lokalisert i området ved innsjøen Askanios (dagens tyrkiske İznik Gölü) og ved den nordlige delen av elven Sakarya, og var således langt mer begrenset i omfang enn Frygia i klassisk tid. Iliaden har også en levning av et minne om den trojanske konge Priam som i sin ungdom kom for å hjelpe frygerne i deres krig mot amasonene. I løpet av denne episoden, som skjer en generasjon før trojakrigen, er det sagt at frygerne ble ledet av «Otreos og gudlike Mygdon». Begge synes å være knapt mer enn eponymer: det var et sted navngitt Otreos ved ved innsjøen Askanios i nærheten av den senere hellenistiske byen Nikaea, og navnet Mygdon er åpenbart et eponym for Mygdonia, et folk som ifølge Strabon levde i nordvestlige Anatolia og som ved en tid synes å ha blitt oppfattet som forskjellige fra frygerne.

Under trojakrigen ble det sendt frygiske krigere for å støtte Troja, ledet av Askanios og Forkys, sønnene av Aretaon. En frygisk helt som slåss i trojakrigen var Asios, sønn av Dymas og bror av Hekabe, dronning av Troja og mor til helten Hektor. Quintus Smyrnaeus nevner en annen frygisk prins, Koroibos, sønn av Mygdon, som kjempet og døde ved Troja; han hadde søkt etter hånden til den trojanske prinsessen Kassandra for giftemål. Kong Priams hustru Hekabe er vanligvis antatt å ha vært av frygisk fødsel som en datter av nevnte kong Dymas.

Den frygiske Sibylle (som er en gresk tittel og ikke et personnavn) var prestinne av det apollonianske orakel i Frygia.

I henhold til den greske historiker Herodot, hadde den egyptiske farao Psammetikus II to barn som ble oppfostret avsondret i den hensikt å finne det opprinnelige språk som var før alle andre språk. Barna ble rapportert å ha ytret «bekos», noe som er frygisk for «brød», og av den grunn kunne farao slå fast at frygerne var en nasjon som var eldre enn den egyptiske.

Den jødisk-romersk historiker Josefus hevdet at frygerne var grunnlagt av den bibelske figuren Togarmah, sønnesønn av Jafet og sønn av Gomer: «og Thrugramma av turgrammere, som, slik grekerne besluttet, var kalt for frygere.» Josefus henviser til en ukjent gresk kilde og det er uklart om det er noe mer i dette enn at Togarmah som navn ligner på Thrugramma.

Frygerne og Frygia nevnes et par ganger i Det nye testamente, altså en senere kilde som hovedsakelig viser til frygisk som et fremmed språk: I Apostlenes gjerninger 2:10: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia meat tenderizing methods, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia… » Og om apostelen Paulus i står det at «Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia brown football uniforms; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området.» i Apostlenes gjerninger 16:6.

Markanda Mahadev, Chamorshi

Markanda Mahadev Temple Complex is situated at the River banks of Wainganga River near Chamorshi town in Gdchiroli District of Maharashtra. This 8th Century CE (1200 years old) Temple Complex is called as Mini Khajuraho best waterproof dry bag. Such is the beauty of this temple complex. The village is Marakand Deo which is nearest village.

This temple Complex is dedicated to Shiva good water bottle brands. However, the Markanda name is derived from the Markandeya rishi of Haryana who was an ardent devotee of Shiva. He went into penance for years on the banks of Markanda river, Haryana and finally tried to offer his head to Shiva when Shiva appeared and stopped him from that. He blessed him that there would be a temple on your name.

This temple complex is spread over 40 acres of land & many temples are in dilapidated condition. However, the beauty can be seen all over this place. This is attributed to the Rashtrakuta dynasty which ruled this part of country during 8th till 12th century. This temple has many tantrik images dedicated to Shaivaite cult,

There are many intricate idols (murtis) on the outer walls of this temple complex.

Markanda Mahadev Can be reached while going from Chandrapur to Chamorshi. After reaching a town called Mul, before Chamorshi running belts with water bottles, we have to take a left turn to reach this stunning beauty. Chandrapur to Markanda Mahadev is 67 km. Nagpur to Markanda Mahadev temple complex is about 190 km. If you want to take bus, you need to reach Chandrapur and take a taxi for to and fro. The nearest railway station is Chandrapur which is well connected to Nagpur long sleeve soccer jerseys wholesale, Hyderabad, Delhi, Chennai and Visakhapatanam There are many buses which fly

Lalo Schifrin

Lalo Schifrin (born Boris Claudio Schifrin, June 21, 1932) is an Argentine pianist, composer, arranger and conductor. He is best known for his large body of film and TV scores since the 1950s, including the “Theme from Mission: Impossible”. He has received four Grammy Awards and six Oscar nominations. Associated with the jazz music genre, Schifrin is also noted for work with Clint Eastwood in the late 1960s, 1970s and 1980s, particularly the Dirty Harry films.

Schifrin was born in Buenos Aires. His father, Luis Schifrin, led the second violin section of the orchestra at the Teatro Colón for three decades. At the age of six, Schifrin began a six-year course of study on piano with Enrique Barenboim, the father of pianist and conductor Daniel Barenboim. At age 16, Schifrin began studying piano with the Greek-Russian expatriate Andreas Karalis, former head of the Kiev Conservatory, and harmony with Argentine composer Juan Carlos Paz. During this time, Schifrin also became interested in jazz.

Although Schifrin studied sociology and law at the University of Buenos Aires, music captured his attention. At age 20, he successfully applied for a scholarship to the Paris Conservatoire. At night, he played jazz in the Paris clubs. In 1955, Schifrin played piano with Argentinian bandoneon giant Ástor Piazzolla, and represented his country at the International Jazz Festival in Paris.

After returning home to Argentina in his twenties, Schifrin formed a jazz orchestra, a 16-piece band that became part of a popular weekly variety show on Buenos Aires TV. Schifrin also began accepting other film, television and radio assignments. In 1956, Schifrin met Dizzy Gillespie and offered to write an extended work for Gillespie’s big band. Schifrin completed the work, Gillespiana best waterproof dry bag, in 1958 (it was recorded in 1960). Later that year, Schifrin began working as an arranger for Xavier Cugat’s popular Latin dance orchestra.

While in New York in 1960, Schifrin again met Gillespie long sleeve soccer jerseys wholesale, who had by this time disbanded his big band for financial reasons. Gillespie invited Schifrin to fill the vacant piano chair in his quintet. Schifrin immediately accepted and moved to New York City. Schifrin wrote a second extended composition for Gillespie, The New Continent, which was recorded in 1962. In 1963, MGM, which had Schifrin under contract, offered the composer his first Hollywood film assignment with the African adventure Rhino!. Schifrin moved to Hollywood late that year.

One of Schifrin’s most recognizable and enduring compositions is the theme music for the long-running TV series Mission: Impossible. It is a distinctive tune written in the uncommon 5/4 time signature. Similarly, Schifrin’s theme for the hugely successful Mannix private eye TV show was composed a year later in a 3/4 waltz time; Schifrin composed several other jazzy and bluesy numbers over the years as additional incidental music for the show.

Schifrin’s “Tar Sequence” from his Cool Hand Luke score (also written in 5/4) was the longtime theme for the Eyewitness News broadcasts on New York station WABC-TV and other ABC affiliates, as well as National Nine News in Australia. CBS Television used part of the theme of his St. Ives soundtrack for its golf broadcasts in the 1970s and early 1980s.

Schifrin’s score for the 1968 film Coogan’s Bluff was the beginning of a long association with Clint Eastwood and director Don Siegel. Schifrin’s strong jazz blues riffs were evident in Dirty Harry.

Schifrin’s working score for 1973’s The Exorcist was rejected by the film’s director, William Friedkin. Schifrin had written six minutes of difficult and heavy music for the initial film trailer, but audiences were reportedly frightened by the combination of sights and sounds. Warner Bros. executives told Friedkin to instruct Schifrin to tone it down with softer music, but Friedkin did not relay the message. Schifrin’s final score was thrown out into the parking lot. Schifrin reported in an interview that working with Friedkin was one of the most unpleasant experiences in his life.

In 1976 he released a single called “Jaws” on CTI (Creed Taylor Incorporated) records. This was the theme from the Universal Picture “Jaws” and reached number 14 in the UK chart and ran for nine weeks.

In the 1990s, he wrote many of the arrangements for the Three Tenors concerts.

In the 1998 film Tango, Schifrin returned to the tango music, with which he had grown familiar while working as Ástor Piazzolla’s pianist in the mid-1950s. He brought traditional tango songs to the film, as well as introducing compositions of his own, in which tango is fused with jazz elements.

In 1997, the composer founded Aleph Records.

He also wrote the main theme for Splinter Cell: Pandora Tomorrow.

Schifrin made a cameo appearance in Red Dragon (2002) as an orchestra conductor.

He is also widely sampled in hip-hop and trip-hop songs, such as Heltah Skeltah’s “Prowl” or Portishead’s “Sour Times”. Both songs sample Schifrin’s “Danube Incident”, one of many themes he composed for specific episodes of the Mission: Impossible TV series.

On April 23, 2007, Lalo Schifrin presented a concert of film music for the Festival du Film Jules Verne Aventures (Festival Jules Verne), at Le Grand Rex theatre in Paris, France – Europe’s biggest movie theater. This was recorded by festival leaders for a 73-and-a-half-minute CD named Lalo Schifrin: Le Concert à Paris.

In 2010, a fictionalised account of Lalo Schifrin’s creation of the “Theme from Mission: Impossible” tune was featured in a Lipton TV commercial aired in a number of countries around the world.

Alternative hip hop group Blue Scholars recorded a track entitled “Lalo Schifrin” on their third album Cinemetropolis (2011).

Lalo Schifrin has won four Grammy Awards (with 21 nominations), one Cable ACE Award, one Emmy Award, and received six Academy Award nominations. He has a star on the Hollywood Walk of Fame. In 2016 it was announced that his Mission: Impossible theme will be inducted into the GRAMMY Hall of Fame.