Frygere

Frygere var en indoeuropeisk folk i oldtiden i Anatolia i dagens Tyrkia best waterproof dry bag, som opprinnelig fra sørlige Balkan; i henhold til den greske historikeren Herodot var de først kjent som brygere (eller brigere, gresk bρύγοι eller bρίγες) som ble endret til frygere etter deres endelige utvandring til Anatolia (Lilleasia) via Hellespont (Dardanellene).

Fra en begynnelse som stammefolk i landsbyer oppsto staten Frygia (gresk: Φρυγία, latin: Phrygia) på 700-tallet f.Kr. med hovedstad i Gordion, rundt 70–80 km sørvest av dagens hovedstad Ankara i Tyrkia. I løpet av denne perioden utvidet frygerne sitt rike østover og inn i kongedømmet Urartu, etterkommerne av hurrittere, en tidligere rival av hettittene. Deretter ble det frygiske kongedømmet en gang rundt 690 f.Kr. invadert av kimmeriere, et indoeuropeisk rytterfolk som i henhold til Herodot kom fra området nord for Kaukasus, som herjet og ødela Gordion. Deretter ble landet kortvarig erobret av nabolandet Lydia før det ble overtatt av det persiske rike ved Kyros den store og riket til Aleksander den store og hans hellenistiske etterfølgere. Det ble til sist overtatt av Attaliddynastiet i Pergamon før det til sist ble en del av Romerriket. Den siste dokumentert benevnelsen av språket frygisk var på 400-tallet e.Kr. og det var antagelig gått helt ut av bruk før 600-tallet e.Kr.

Det var den «Store Mor», gudinnen Kybele (som grekerne og romerne kjente henne) som opprinnelig ble dyrket i fjellene i Frygia hvor hun var kjent som «Fjellmoderen» (se også artikkel Modergudinne). I Kybeles frygiske form bar hun en lang kjole med belte, en polos (høy, sylindrisk hårfrisyre) og et slør som dekket hele kroppen. Den senere versjonen av Kybele ble etablert av en elev av Feidias, skulptøren Agorakritos, og ble det bildet som i utstrakt grad ble benyttet av Kybeles økende gruppe av tilhengere, både i verden rundt Egeerhavet og i Roma. Det viser hennes menneskelighet samtidig som hun er opphøyet, hennes hånd hviler på en sittende løve og den andre hånden holder en tympanon, en pauke, det vil si en rundt rammetromme.

Frygerne dyrket også guden Sabazios, en himmel- og fadergud som ble avbildet sittende på hesteryggen. Selv om grekerne identifiserte ham med Zevs, var alle framstillinger av ham, selv i romersk tid, vist sittende på en hest. Hans konflikter med den stedegne modergudinnen hvis skapninger var måneoksen og dens legende kan bli forstått ved den måten som Sabazios’ hest plasserer den ene hoven på oksens hode, slik som det kan blitt studert på en romersk relieff ved Museum of Fine Arts i Boston.

Frygia utviklet en avansert bronsealderkultur. De tidligste tradisjoner for gresk musikk er avledet fra Frygia, overført via greske kolonier i Anatolia, og inkluderte frygisk skala, noe som er betraktet som krigslignende skala i antikkens greske musikk. Frygiske Midas, kongen som gjorde til gull alt han berørte, ble i henhold til den populære myten opplært i musikk av selveste Orfeus. En annen musikalsk nyvinning som kom fra Frygia var aulos, et treblåseinstrument med to rør. Marsyas, satyren som etter sigende først gjorde musikkinstrumentet ved å benytte uthulte hjortetakker, var en frygisk tilhenger av Kybele. Han konkurrerte uklokt i musikk med den olympiske guden Apollon og tapte til sist. Apollon flådde deretter Marsyas levende og hengte provoserende hans skinn opp på Kybeles eget hellige tre, ei furu sweater shaver.

Mens en del forskere betrakter frygerne som en del av en større trakisk-frygisk-gruppe, har andre lingvister avvist denne hypotesen etter som trakisk (og således dakisk-trakisk) synes å tilhøre kentumspråk, den gren av de indoeuropeiske språk som ble skilt ut ved delningen med satemspråkene. Gruppen innbefatter germansk, keltisk, hellensk (gresk), italiske og tokariske språk. Av alle de indoeuropeiske språkene synes det som om frykisk har størst likheter med gresk, noe som tyder på at de to språkene tilhørte den samme dialektiske undergruppen av tidlig indoeuropeisk. Selv om frygerne benyttet seg av fønikisk alfabet har kun noen få dusin inskripsjoner på frygisk blitt funnet, hovedsakelig på gravskrifter, og mye om det som er antatt å være kjent om Frygia er således annenhånds informasjon fra greske kilder.

Frygia beholdt en adskilt kulturell identitet. Klassisk gresk ikonografi identifiserte trojanske Paris som en ikkegreker ved hans frygiske lue, noe som også ble båret av den persiske lys- og frelserguden Mithra, som ble videreutviklet av romerne i Mithras-kulten. Denne hodekledningen, frygisk lue har overlevd i moderne billedbruk som «frihetsluen» til amerikanske og franske revolusjonære på slutten av 1700-tallet.

Navnet på den tidligste kjente mytiske konge var Nannakos (eller Annakos). Denne kongen bodde ved Ikoniom, romersk Iconium, dagens navn Konya, den mest østlige byen til kongedømmet Frygia på denne tiden; og etter hans død ved den legendariske høye alder av 300 år, ble landet oversvømmet av en stor oversvømmelse, som var blitt sådd ved et gammelt orakel. Den neste kongen som er nevnt i antikke kilder ble kalt for Manis eller Masdes. I henhold til Plutark, ble store dåder og bedrifter etter ham kalt for «maniske» i Frygia. Deretter synes det som om kongedømmet Frygia i greske kilder (som er hovedkilden) ble mer fragmentert blant ulike konger. En av disse kongene var Tantalos (som kanskje var den historiske utgangspunktet for en figur av samme navn, Tantalos, i gresk mytologi) som styrte over den nordvestlige delen av Frygia ved fjellet Sipylos. Tantalos ble straffet i evig tid i Tartaros, en del av Hades, for at han drepte sin sønn Pelops og vanhellig ofret ham til gudene, en referanse til opphevelsen av menneskeofring. Tantalos ble også falskt anklaget for å stjele fra lotteriene han selv hadde oppfunnet. I den mytiske tidsalder før den trojanske krig, i løpet av en mellomperiode, ble den frygiske bonden Gordios eller Gordias konge som oppfyllelse av en orakelspådom. De kongeløse frygerne hadde vendt seg til Sabazios’ orakel i Telmessos i Lykia for å få råd, den gang en del av Frygia, senere en del av Galatia. De ble beordret av orakelet til å anerkjenne som deres konge den første mannen som red opp til gudens tempel i en vogn. Denne mannen var bonden Gordias som da dedikerte oksekjerra til tempelet, og knyttet den fast med en knute, den såkalte gordiske knuten. Gordias grunnla en ny hovedstad ved Gordion (som knuten fikk navn etter) i den vestlige delen av Anatolia, og som lå ved den gamle handelsvegen som gikk gjennom hjertet av Anatolia og som siden ble Dareios I av Persias «kongeveg» fra Pessinus til Ankara, og som ikke lå langt fra elven Sakarya.

Senere mytiske konger av Frygia ble alternativt navngitt Gordias og Midas. Mytene som omga den første Midas knyttet ham til en mytologisk fortelling om den frygiske helten Attis. Denne uklare Midas-figuren bodde i Pessinus og forsøkte å gifte sin datter til den unge Attis til tross for motstanden til hans mor Kybele og hans elsker, den androgyne Agdistis, betraktet som en guddom av frygerne og som en daimon av grekerne. Da Agdistis og/eller Kybele dukket opp, kastet de galskap på alle som deltok på bryllupsfesten. Midas skal ha omkommet i det påfølgende kaos.

Den berømte kong Midas var sønn av den gode kong Gordias nevnt ovenfor. Han er assosiert med Silenos og andre satyrer, og ikke minst med guden Dionysos som belønnet ham med ønsket (og forbannelsen) om at alt han tok på skulle bli til gull. Det fortelles at Midas kom fra Trakia, fulgt av en gruppe av sitt folk, og hadde reist til Anatolia for å vaske bort forbannelsen av «gullberøring» i elven Paktolos (dagens tyrkiske Sart Çayı). Etter å ha vasket bort gullet i elvens sand, ble Midas adoptert av den barnløse Gordias og tatt under beskyttelsen av gudinnen Kybele.

I henhold til Homers Iliaden var frygerne allierte av Troja under den trojanske krig. Frygia i Iliaden synes å være lokalisert i området ved innsjøen Askanios (dagens tyrkiske İznik Gölü) og ved den nordlige delen av elven Sakarya, og var således langt mer begrenset i omfang enn Frygia i klassisk tid. Iliaden har også en levning av et minne om den trojanske konge Priam som i sin ungdom kom for å hjelpe frygerne i deres krig mot amasonene. I løpet av denne episoden, som skjer en generasjon før trojakrigen, er det sagt at frygerne ble ledet av «Otreos og gudlike Mygdon». Begge synes å være knapt mer enn eponymer: det var et sted navngitt Otreos ved ved innsjøen Askanios i nærheten av den senere hellenistiske byen Nikaea, og navnet Mygdon er åpenbart et eponym for Mygdonia, et folk som ifølge Strabon levde i nordvestlige Anatolia og som ved en tid synes å ha blitt oppfattet som forskjellige fra frygerne.

Under trojakrigen ble det sendt frygiske krigere for å støtte Troja, ledet av Askanios og Forkys, sønnene av Aretaon. En frygisk helt som slåss i trojakrigen var Asios, sønn av Dymas og bror av Hekabe, dronning av Troja og mor til helten Hektor. Quintus Smyrnaeus nevner en annen frygisk prins, Koroibos, sønn av Mygdon, som kjempet og døde ved Troja; han hadde søkt etter hånden til den trojanske prinsessen Kassandra for giftemål. Kong Priams hustru Hekabe er vanligvis antatt å ha vært av frygisk fødsel som en datter av nevnte kong Dymas.

Den frygiske Sibylle (som er en gresk tittel og ikke et personnavn) var prestinne av det apollonianske orakel i Frygia.

I henhold til den greske historiker Herodot, hadde den egyptiske farao Psammetikus II to barn som ble oppfostret avsondret i den hensikt å finne det opprinnelige språk som var før alle andre språk. Barna ble rapportert å ha ytret «bekos», noe som er frygisk for «brød», og av den grunn kunne farao slå fast at frygerne var en nasjon som var eldre enn den egyptiske.

Den jødisk-romersk historiker Josefus hevdet at frygerne var grunnlagt av den bibelske figuren Togarmah, sønnesønn av Jafet og sønn av Gomer: «og Thrugramma av turgrammere, som, slik grekerne besluttet, var kalt for frygere.» Josefus henviser til en ukjent gresk kilde og det er uklart om det er noe mer i dette enn at Togarmah som navn ligner på Thrugramma.

Frygerne og Frygia nevnes et par ganger i Det nye testamente, altså en senere kilde som hovedsakelig viser til frygisk som et fremmed språk: I Apostlenes gjerninger 2:10: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia meat tenderizing methods, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia… » Og om apostelen Paulus i står det at «Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia brown football uniforms; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området.» i Apostlenes gjerninger 16:6.

Église Saint-Laurent de Champagney (Haute-Saône)

Géolocalisation sur la carte : France

Géolocalisation sur la carte : Bourgogne-Franche-Comté

Géolocalisation sur la carte : Haute-Saône

Géolocalisation sur la carte : Bassin minier de Ronchamp et Champagney

L’église Saint-Laurent est une église catholique située à Champagney, en Haute-Saône. Elle est l’une des neuf plus anciennes églises du département. L’extérieur se caractérise par une couleur rose dû l’utilisation de grès vosgien et par un clocher comtois aux motifs jaune, orange et rouge ; surmonté d’un carillon. Elle abrite un élément mobilier classé à la base Palissy.

L’église est construite sur la commune française de Champagney dans l’est du département de la Haute-Saône, en région de Bourgogne-Franche-Comté.

Elle est le chef-lieu de la paroisse du Pays de Champagney, faisant partie du doyenné de Lure meat tenderizer seasoning recipe, qui dépend de l’Archidiocèse de Besançon.

L’église de Champagney est l’une des neuf plus anciennes églises du département de la Haute-Saône. Elle est construite entre 1785 et 1788 et de style baroque comtois. Placée sous le patronage de saint Laurent, martyr, elle reçoit la visite du roi Louis XIV le . Elle est restaurée par le service des monuments historiques en 1977.

À gauche, sous le porche, se trouve une plaque rappelant la visite du Roi-Soleil. L’inscription latine dit : « Le roi Louis XIV a passé à Champagney la nuit du avec la reine. Celle-ci a donné 30 pièces d’or à cette église afin qu’avec cet argent une lampe brûle perpétuellement dans le sanctuaire. Cette pierre a été placée par ordre du roi. ».

La nef est supportée par des colonnes de grès vosgien. Au fond se trouve l’autel du XVIIIe&nbsp top electric shavers;siècle, la chaire et des stalles de même époque qui sont classées à titre objet des monuments historiques. Sur la chaire se trouvent les emblèmes des quatre évangélistes et sur les stalles, emblèmes de l’ancien et du nouveau testament et objets du culte alternant avec des épis (le pain) et des raisins (le vin). Deux reliquaires du XVIIIe siècle se situent au fond du chœur. L’autel de la Vierge du XVIIIXIXe siècle sont installés dans la partie nord de la nef.

Au sud-est de la nef se trouvent les fonts baptismaux, des tableaux du XVIIIe siècle et la pierre tombale de Jean-Baptiste Priqueler (1696-1752) qui est le père de Jacques-Antoine Priqueler (1753-1802) et qui se trouve à l’origine du Vœu exprimé le par les habitants de Champagney en faveur de l’abolition de l’esclavage. L’autel de Sainte-Barbe (XVIIIe siècle / XIXe siècle) comporte une statue de saint Laurent. Le côté de l’église est agrémenté par une statue en pierre coloriée représentant sainte Barbe, patronne des mineurs du bassin minier. Cette statue du XVIe siècle semble être rattachée à l’école de Troyes. L’édifice est surmonté d’un clocher de style comtois abritant un carillon de 35 cloches (31 fixes et quatre de volées). Ce carillon est restauré au début du XXIe siècle.

Arrière.

Avant.

Intérieur.

Sur les autres projets Wikimedia :

Rue, Switzerland

Rue is a municipality in the district of Glâne in the canton of Fribourg in Switzerland. On 1 January 1993 the former municipality of Blessens merged into Rue, followed by Promasens and Gillarens in 2001.

Rue is first mentioned in 1152 as Rota. The municipality was formerly known by its German name Rüw, however, that name is no longer used.

Rue has an area, as of 2009, of 11.2 square kilometers (4.3 sq mi). Of this area, 8.07 km2 (3.12 sq mi) or 72.0% is used for agricultural purposes, while 2.11 km2 (0.81 sq mi) or 18.8% is forested. Of the rest of the land, 0.98 km2 (0.38 sq mi) or 8.7% is settled (buildings or roads), 0.07 km2 (17 acres) or 0.6% is either rivers or lakes and 0.01 km2 (2.5 acres) or 0.1% is unproductive land. Of the built up area, housing and buildings made up 4.3% and transportation infrastructure made up 3.8%. Out of the forested land, 15.3% of the total land area is heavily forested and 3.5% is covered with orchards or small clusters of trees. Of the agricultural land, 36.8% is used for growing crops and 33.8% is pastures, while 1.3% is used for orchards or vine crops. All the water in the municipality is flowing water.

The municipality is located along the upper portion of the Broye gelegen. It consists of the villages of Rue, Blessens, Promasens and Gillarens. Blessens was incorporated in 1992, followed in 2001 by Promasens and Gillarens.

The blazon of the municipal coat of arms is Per pale Gules and azure, overall a Wheel Or. Rue kept the same coat of arms when Blessens merged into Rue in 1992 and in 2001 when Promasens and Gillarens merged into it.

Rue has a population (as of December 2015) of 1,473. As of 2008, 8.3% of the population are resident foreign nationals. Over the last 10 years (2000–2010) the population has changed at a rate of 23.5%. Migration accounted for 17.9%, while births and deaths accounted for 4.1%.

Most of the population (as of 2000) speaks French (507 or 96.6%) as their first language, German is the second most common (9 or 1.7%) and Portuguese is the third (6 or 1.1%) brown football uniforms. There are 2 people who speak Italian.

As of 2008, the population was made up of 1,111 Swiss citizens and 100 non-citizen residents (8.26% of the population). Of the population in the municipality, 210 or about 40.0% were born in Rue and lived there in 2000. There were 148 or 28.2% who were born in the same canton, while 132 or 25.1% were born somewhere else in Switzerland, and 32 or 6.1% were born outside of Switzerland.

As of 2000, children and teenagers (0–19 years old) make up 25.8% of the population, while adults (20–64 years old) make up 60.9% and seniors (over 64 years old) make up 13.3%.

As of 2000, there were 232 people who were single and never married in the municipality. There were 241 married individuals, 26 widows or widowers and 26 individuals who are divorced.

As of 2000, there were 369 private households in the municipality, and an average of 2.5 persons per household. There were 56 households that consist of only one person and 19 households with five or more people. In 2000, a total of 207 apartments (85.2% of the total) were permanently occupied, while 12 apartments (4.9%) were seasonally occupied and 24 apartments (9.9%) were empty. As of 2009, the construction rate of new housing units was 7.5 new units per 1000 residents. The vacancy rate for the municipality, in 2010, was 0.39%.

The historical population is given in the following chart:

Rue Castle and the House de Maillardoz de Prez are listed as Swiss heritage site of national significance. The entire town of Rue and the village of Promasens are both part of the Inventory of Swiss Heritage Sites.

Rue Castle

House de Maillardoz de Prez

In the 2011 federal election the most popular party was the CVP which received 41 best hydration waist pack for running.0% of the vote. The next three most popular parties were the SVP (21.6%), the SP (17.8%) and the FDP (6.2%).

The CVP improved their position in Rue rising to first, from second in 2007 (with 29.2%) The SVP moved from first in 2007 (with 31.5%) to second in 2011, the SPS retained about the same popularity (17.6% in 2007) and the FDP retained about the same popularity (9.4% in 2007). A total of 401 votes were cast in this election, of which 4 or 1.0% were invalid.

As of 2010, Rue had an unemployment rate of 4%. As of 2008, there were 80 people employed in the primary economic sector and about 29 businesses involved in this sector. 55 people were employed in the secondary sector and there were 10 businesses in this sector. 100 people were employed in the tertiary sector, with 27 businesses in this sector. There were 264 residents of the municipality who were employed in some capacity, of which females made up 41.7% of the workforce.

In 2008 the total number of full-time equivalent jobs was 182. The number of jobs in the primary sector was 55, all of which were in agriculture. The number of jobs in the secondary sector was 52 of which 7 or (13.5%) were in manufacturing and 45 (86.5%) were in construction. The number of jobs in the tertiary sector was 75. In the tertiary sector; 24 or 32.0% were in wholesale or retail sales or the repair of motor vehicles, 17 or 22.7% were in the movement and storage of goods, 11 or 14.7% were in a hotel or restaurant, 1 was in the information industry, 5 or 6.7% were technical professionals or scientists, 8 or 10.7% were in education and 1 was in health care.

In 2000, there were 17 workers who commuted into the municipality and 180 workers who commuted away. The municipality is a net exporter of workers, with about 10.6 workers leaving the municipality for every one entering. Of the working population, 7.3% used public transportation to get to work, and 66.3% used a private car.

From the 2000 census, 411 or 78.3% were Roman Catholic, while 58 or 11.0% belonged to the Swiss Reformed Church. Of the rest of the population, there was 1 member of an Orthodox church, and there were 12 individuals (or about 2.29% of the population) who belonged to another Christian church. There were 2 individuals who belonged to another church. 43 (or about 8.19% of the population) belonged to no church, are agnostic or atheist, and 4 individuals (or about 0.76% of the population) did not answer the question.

In Rue about 186 or (35.4%) of the population have completed non-mandatory upper secondary education, and 35 or (6.7%) have completed additional higher education (either university or a Fachhochschule). Of the 35 who completed tertiary schooling, 62.9% were Swiss men, 31.4% were Swiss women.

The Canton of Fribourg school system provides one year of non-obligatory Kindergarten, followed by six years of Primary school. This is followed by three years of obligatory lower Secondary school where the students are separated according to ability and aptitude. Following the lower Secondary students may attend a three or four year optional upper Secondary school. The upper Secondary school is divided into gymnasium (university preparatory) and vocational programs. After they finish the upper Secondary program, students may choose to attend a Tertiary school or continue their apprenticeship.

During the 2010-11 school year, there were a total of 116 students attending 6 classes in Rue. A total of 213 students from the municipality attended any school, either in the municipality or outside of it. There was one kindergarten class with a total of 22 students in the municipality. The municipality had 5 primary classes and 94 students. During the same year, there were no lower secondary classes in the municipality, but 55 students attended lower secondary school in a neighboring municipality. There were no upper Secondary classes or vocational classes, but there were 13 upper Secondary students and 24 upper Secondary vocational students who attended classes in another municipality. The municipality had no non-university Tertiary classes, but there was one non-university Tertiary student and 6 specialized Tertiary students who attended classes in another municipality.

As of 2000, there were 32 students in Rue who came from another municipality, while 47 residents attended schools outside the municipality.

Geelong Art Gallery

Vous pouvez partager vos connaissances en l’améliorant (comment ?) selon les recommandations des projets correspondants.

Géolocalisation sur la carte : Australie

Sur les autres projets Wikimedia :

La Geelong Art Gallery (galerie d’art Geelong) est une galerie régionale majeure dans la ville de Geelong, à Victoria, en Australie. La galerie possède environ 5 000 œuvres d’art dans sa collection.

La capacité de galerie d’art à Geelong fut initialement demandée grâce à une requête en 1895 buy stainless steel water bottle, par les membres de la ligue du progrès de la ville de Geelong brown football uniforms. C’est en mai 1900, que l’autorisation fut donnée pour que l’Association de Geelong Galerie Art puisse procéder à l’accrochage de tableaux sur trois murs dans l’hôtel de ville de Geelong.

Parmi les premières acquisitions réalisées une peinture de A Bush Burial de Frederick McCubbin (1890), coûta 100 guinées (210 $ USD) à l’époque. La galerie fut ensuite rapidement déplacée vers le bâtiment de la bibliothèque à Moorabool Street (entre Malop et Streets Corio).

La Geelong Art Gallery dispose de peintures européennes et arts décoratifs, y compris la porcelaine des XVIIIe et XIXe siècles anglais, poterie d’art britannique ball shaver, argent colonial australien, ainsi que des peintures australiennes contemporaines, gravures, sculptures et céramiques.

Il existe aussi un certain nombre d’œuvres remarquables dans la collection de la galerie, notamment des peintres suivants :